Jøsses. Dette så jeg ikke før nå. Dette må være noe av det største Bullshit jeg har lest hittil i år.
Hva er en nevrobiolog? Ettersom jeg selv driver med Nevrovitenskap (Neuroscience), så er dette ikke langt unna det jeg driver med, det kan jeg bekrefte. Jeg jobber stort sett daglig sammen nevrobiologer og -zoologer, og det vi gjør er å bedrive komparative studier av lukte- og smakssansen på nattsvermere, som har en velutviklet luktesans.
Hva er egentlig en nevrobiologs kompetanse? Histologi? Histologi er å kunne lage fine preparater av celler slik at de blir mulige å se i mikroskop, og ta fine bilder av. Nevrobiologi er kunnskapen om nervesystemets biologi.
Er denne fagkunnskapen og -tittelen relevant for å kunne uttale seg om barns relasjoner til fedre? Til en viss grad. Denne professoren uttaler seg for eksempel om barnets relasjonelle ferdigheter og -tilknytning til far som følge av luktestimuli. Ettersom mitt «spesiale» innenfor Neuroscience er at jeg jobber med luktesansens fysiologi, så kan jeg herved bekrefte at denne professoren faktisk tar fullstendig FEIL i sine påstander.
Riktig tolkning av luktestimuli fra far: En far som holder barnet sitt i armene og synger for henne, og mater henne, avgir samtidig med at barnet får positive stimuli (auditorisk, metthet) sine kroppsdufter. Barnet som biologisk organisme vil dermed danne en assosiasjon av fars dufter, slik at duftstimuli fra far i ettertid vil skape positive assosiasjoner i barnet, og en kan si at en tilknytning er dannet og forsterket. Kort sagt og i bunn og grunn handler dette om klassisk betinging, altså at en fysisk læring i nervesystemet skjer som følge av flere stimuli som assosieres med hverandre. Slik læring kan være positiv eller negativ. Her snakker vi om en «normal» far av i dag, som selvsagt tar sitt barn i armene, mater henne, synger for henne, stryker henne over pannen, leker med henne, og ellers gir den trygghet og oppmerksomhet et lite barn trenger.
Flere positive stimuli som gis omtrent samtidig vil altså danne en sterk tilknytning mellom barnet og hennes far, en tilknytning som under normale omstendigheter vil vare livet ut.
Dette finnes det vitenskapelige undersøkelser på, fra de helt enkle organismer / klassisk betinging, til de mer avanserte psykofysiske undersøkelser av tilknytning.
Sent svar, men forhåpentligvis en tanke belysende på dette emnet? 